Gripende og innsiktsfullt om forsoning og erkjennelse gjennom språket og litteraturen

Miriam Stendal Boulos’ roman "Jeg kan ikke se mor noe sted" er et dypt gripende portrett av et komplekst mor-datter-forhold, skildret gjennom datteren Maries blikk. Etter morens død står Marie overfor oppgaven med å rydde i dødsboet – en prosess som vekker gamle følelser og setter i gang en erkjennelsesreise der hun må konfrontere fortiden.

Gjennom brokker av erindringer og hverdagsopplevelser får vi innsikt i hvordan morens fravær, og hennes dedikasjon til psykiaterrollen, satt preg på datterens liv. Det er en roman som utforsker hvordan vi kan forsone oss med fortiden uten å la nag og tyngde definere vår historie.

Marie gjør et dyptgående traumearbeid gjennom å utforske sitt eget språk fra dagbøkene hun skrev som ung. Når hun nå leser dem på nytt, oppdager hun sine egne løgner – ord som en gang dekket over det usagte og holdt på en smerte hun ikke kunne gi uttrykk for. Språket blir en beskyttelse som skjuler sannheten, og gjennom denne prosessen innser hun hvor viktig det er å bryte gjennom dette forsvaret og gjøre seg sårbar.

Ved å bruke litteraturen som et speil og et bindeledd mellom det som er her og det som er bortenfor – det usynlige, det vi arver fra våre foreldre uten at det settes ord på – finner hun en vei til forsoning.

Epigrafene som Boulos bruker i romanen, er nøye utvalgte og gir et dypt lag til leserens opplevelse. De understreker hvordan språket både kan skjule og reparere, noe som blir sentralt i Maries forsoningsarbeid.

Gjennom litteraturen finner hun ordene til den jenta hun en gang var – en som måtte holde følelsene sine i sjakk for å kunne ivareta sine foreldre. Dette arbeidet med språket gir romanen en kraft som rører dypt, da vi ser hvordan språket kan både beskytte oss og holde oss fanget, samtidig som det gir oss muligheten til å helbrede.

"Jeg kan ikke se mor noe sted" er også en refleksjon over litteraturens rolle som et bindeledd mellom mennesker. Boken løfter frem litteraturens terapeutiske verdi – hvordan den kan hjelpe oss med å navigere i livet, og gjenerobre vår egen autentiske historie.

Jeg har lyst til å avslutte med en setning fra romanen: «En ettermiddag for over førti år siden står det en jente i snøen og venter på mor. Nå venter hun ikke lenger.»